Hadeland er navnet på distriktet rundt de søndre deler av Randsfjorden, noen mil nord for Oslo, og består i dag av tre kommuner - Gran, Jevnaker og Lunner. Men i gammel tid omfattet Hadeland - eller Hadafylki - både det nåværende Hadeland, Søndre og Nordre Land, Toten og deler av Valdres. Ordet "Hade" er en eldgammel betegnelse på "kriger", så dette er altså "Krigernes land”.
HistorieDet er sagt at samme hvor du går på Hadeland, så vil du støte på et kulturminne - en gammel gård, en gravhaug eller -røys, en dyregrav, skålgrop eller lignende. Her finnes spor etter mennesker fra ca. 4500 år tilbake. Særlig berømt er bronsealderfunnet som ble gjort på en gård i Lunner i 1925 – det såkalte Vestbyfunnet. På et lite jordstykke ble det funnet rikt ornamenterte halsringer, draktnål, mer enn 350 tinnbelagte bronseperler og ikke minst to bronsebukker. Ellers finnes det mange gravrøyser fra bronsealderen – den største, kalt ”Kongehaugen”, befinner seg på Midtre Olimb Gård i Jevnaker.
Bemerkelsesverdig er også de mange krigergravene – faktisk finnes den største samling krigerkraver i Norden fra romertiden i det gamle ”Hadafylki”, fra det første hundreåret e.Kr. til rundt år 400. Gravene er velutstyrte, med topp moderne våpen og skjold, og vitner om nær kontakt med kontinentet gjennom flere generasjoner. Om det var snakk om krigere som vendte hjem etter kamper ute i Europa, eller om det var erobrere utenfra, vet man ingen ting om, men kanskje vi her har opphavet til navnet på området – hadenes, krigernes land?
Selve senteret på Hadeland, og sannsynligvis i hele det gamle Hadafylket, var Granavollen, der gudehovet hadde den plassen som Søsterkirkene har i dag. Like i nærheten rager Sølvsberget, hvor det er funnet rester etter en gammel bygdeborg, og litt lenger nord finnes en steinring med ni steiner fra yngre jernalder (bildet over viser steinringen med Sølvsberget i bakgrunnen).
Nå kommer vi til vikingtid og sagaene. Like nord for Granavollen, ved Gamle Tingelstad kirke, finner vi Halvdanshaugen, som har navnet sitt etter Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre. Snorre forteller i "Heimskringla" at Halvdan gikk gjennom isen i Røykenvik ved Brandbu og druknet i år 860. Bøndene hadde hugget råker i isen for at kuene skulle få vann, og kumøkka hadde nok tært på isen, i tillegg til mildværet som hadde satt inn, så isen brast under de store sledene med Halvdan og følget hans. De hadde forøvrig vært i gjestebud på andre siden av fjorden, så de var kanskje ikke helt edru heller. Halvdan var en mektig og avholdt konge, og det var kamp om hvor han skulle begraves i riket sitt. I følge sagaen ble løsningen at liket ble delt opp i fire deler og hauglagt på ulike steder, deriblant i Halvdanshaugen. Sagnet vil ha det til at det var hjertet hans som ble begravd her.
Harald Hårfagre hadde forøvrig sin elskede Snøfrid på Hadeland, og dessuten ble Haralds barnebarn, Olav Tryggvasson, født på en liten øy like nord for Brandbu.
Randsfjorden har i uminnelige tider vært en viktig ferdselsåre, og i vikingtiden var den innlandets hovedvei mellom øst og vest. Ferden kunne også gå østover: På slutten av 1100-tallet dro kong Sverre og folkene hans skipene sine på tømmerstokker over åsen fra Randsfjorden til Mjøsa – den såkalte Kjølvegen.
Det kan virke som at kristendommen slo tidlig rot på Hadeland. Den nær 3 meter høye Dynnasteinen har bibelske motiver og er datert til første halvdel av 1000-tallet. Den ble reist av en mor som minne over en datter, og regnes for å være et av landets tidligste kristne minnesmerker. Originalen står i dag i middelaldersalen ved Kulturhistorisk museum i Oslo, men en kopi av steinen står på Hadeland Folkemuseum ved Halvdanshaugen. Motivene på steinens forside forestiller Betlehemsstjernen, de tre vise menn og gaveoverrekkelsen i stallen. Runeinnskriften på den ene siden av steinen er tydet slik: "Gunvor Thiriksdatter gjorde bru etter Astrid, dotter si, hun var den hendigste møy på Hadeland."
Dynnasteinen er enestående i sitt slag i Norden, og et av de viktigste klenodier fra norsk middelalder.
I dag, som i hedensk tid, står Granavollen i en særstilling på Hadeland – ikke minst på grunn av Søsterkirkene fra 1100-tallet. Ikke noe annet sted i landet finner man to middelalderkirker så nær hverandre, og det har vært gjort mange forsøk på å forklare grunnen til det. Den folkelige forklaringen går ut på at det var to søstre som var uvenner og bygde hver sin kirke. Andre mener at ”søster” er en folkelig avledning av ”cistercienser” og at det lå et cistercienserkloster på stedet. På prestegården ved kirkene ligger et annet ”mystisk” middelalderhus, Steinhuset. Ingen vet hva det opprinnelig ble brukt til, men det finnes i hvert fall ikke maken noe annet sted i Norge. På prestegården døde forøvrig Aasmund Olavsson Vinje under et besøk hos sin venn, kapellan Bang i 1870 og ble gravlagt ved Søsterkirkene. For dem som er interessert i flere opplysninger om Granavollen, finnes et nettsted med en utførlig beskrivelse av stedet: De historiske bygningene på Granavollen.